INDIANSK

Stammene som levde på den Amerikanske prærien trodde at åndelige krefter fantes i alt som omgav dem.
Åndene fantes i vinden, regnet, tordenen og de andre naturkreftene.
De fantes i Solen, Månen, stjernene og i dyrene og fuglene.

Det var en varm sommernatt, og mange av stammens medlemer foretrakk å ligge under åpen himmel ute på den svale prærien fremfor å ligge i sine varme tipier.

En ung jente som het Fjærkvinne, våknet tidlig.
Det var enda ikke morgengry, og Morgenstjernen var akkurat i ferd ved å stige opp over horisonten.
Jenta fulgte stjernen mens den steg opp på den mørke himmelen, og tenkte at hun aldri hadde sett noe så vakkert.<Jeg elsker Morgenstjernen> visket hun til seg selv.

Så klar og skinnende den er tenkte hun. Om jeg bare kunne finne en mann som var halvparten så vakker, åh.... så lykkelig jeg skulle være.
Full av beundring fulgte hun stjernen over himmelen, til den forsvant inn i den gryende dagen.

Alle i leiren var travelt opptatt den sommeren.
Det var godt om bison, så det var hele tiden kjøtt som skulle kokes og tørkes, og skinn som skulle bearbeides og bli til varmt vinter tøy.
Det var ikke tid til å drømme, så Fjærkvinne tenkte ikke mer på Morgenstjernen.

Det var blitt høst, og Fjærkvinne var langt fra leiren for å samle ved.
Plutselig ble hun klar over at hun ikke var aleine.
En fremmed ung mann sto fremfor henne. Han var høy og vakker, og hadde på seg en kappe av hvitt hjorteskinn brodert med piggsvin pigger.
I håret hadde han ørnefjær, og i den ene hånden bar han med seg en einebær busk.

Forskrekket snudde Fjærkvinne seg for å løpe vekk, men den unge mannen grep henne i armen og sa forsiktig <Vent Fjærkvinne, kjenner du meg ikke igjenn?
Jeg er Morgenstjernen. En sommer natt jeg tittet ned på jorden, så jeg deg ligge i gresset på den store prærien. Du var så vakker der du lå at jeg forelsket meg i deg.
Jeg hørte deg når du visket at du elsket meg.
Ikke gå tilbake til leiren. Glem folket ditt, og bli med meg opp til stjernefolket.>

Fjærkvinne tittet blygt på Morgenstjernen, og kjente at hun forsatt var like forelsket i ham som hun var den natten hun hadde ligget å sett på ham.
Selv om hun ble full av sorg over tanken på å forlate foreldrene og vennene sine uten engang å  si farvell til dem, bestemte hun seg for å bli med ham.

Morgenstjernen satte einebærbusken på bakken forann Fjærkvinne, og sa at hun skulle skulle stigeopp på den nederste greina.
Så skulle hun lukke øynene, og holde dem igjenn hele tiden.
Fjærkvinne følte hvordan hun ble løftet opp og suste av sted, og da hun fikk åpne øynene igjen var hun kommet til stjernelandet.

Stjernelandet lignet veldig på hva hun var vant til fra jorden. På alle kanter strakte prærien seg, med duvende gress så langt øyet kunne se.
Her og der lå sirkler av tipier, og røyken fra leirbålene steg til værs.

Morgenstjernen pekte på en tipi like ved dem, og sa <Der bor Edderkopp mannen, det er han som vever stigene som stjernefolket bruker for å reise mellom jorden og himmelen.
Trå varsomt her så du ikke ødelegger nettene hans.>

Så ledet han Fjærkvinne til den storslagne tipien til hans foreldre, Månen og Solen.

Siden det fortsatt var dagen, var Solen ute på sin reise, men hans mor Månen var hjemme, og hun ønsket Morgenstjernens brud velkommen med vann og bær.
Mens Fjærkvinne åt, dro Månen sin sønn diskret til siden.

<Jeg frykter at din far ikke vil godkjenne ditt ekteskap med en jordisk kvinne sa hun.
Sørg for at Fjærkvinne ikke terger din far, for som du vet er han en meget bestemt mann, og han vil ikke gå av veien for å bortvise henne dersom hun gjør noe galt.>

Utpå kvelden kom Solen hjem, og han var ganske riktig ikke særlig fornøyd med at Morgenstjernen hadde valgt seg en jordisk kvinne.
Solen hadde ikke særlig mye til overs for jordboerne, som han så på som svake og dumme.
Alikevell om enn motvillig hilste Solen Fjærkvinne velkommen som svigerdatter.
<Lær våre skikker, adlyd våre lover og før deg vell, så skal du bli lykkelig i stjernelandet> sa Solen.

Fjærkvinne var nervøs overfor Solen, men hun begynte straks å like den milde Månen.
Månen lærte Fjærkvinne stjernelandets skikker.
Hun fikk også lære å bleke hjorteskinn så ble mykt og så hvitt som sne.Månen viste Fjærkvinne hvordan hun kunne lage farger av planter og blomster, og hun fikk en gravepinne som hun kunne grave etter spiselige røtter med.

I lange tider levde Fjærkvinne og Morgenstjernen lykkelig sammen i stjernelandet, og da de fikk sin første sønn Stjerne Gutten var deres lykke komplett.

En dag som Fjærkvinne og Månen var ute å samlet røtter ble Fjærkvinne oppmerksom på en kjempestor turnips.
Månen som fulgte blikket hennes advarte, vær forsiktig. Sorg og lidelse vil ramme den som rører ved den.For stjernefolket er den turnipsen hellig.

I dagene som fulgte passerte Fjærkvinne turnipsen, og selv om hun var veldig nysjerrig på den husket hun Månens advarsel og lot den i fred.

En dag ble Månen syk. Hun lå i sengen sin blek og svak, så Fjærkvinne tok gravepinnen og la i vei på egenhånd for å samle røtter.

Plutselig ble hun klar over at hun igjen var ved den hellige turnipsen.
Fjærkvinne ble stående å se på den, og hun lurte veldig på hva som kunne være under den.
Hva for hemmelighet kan det være den skjuler undret hun, kanskje er det en verdifull skatt av noe slag tenkte hun.
Det kan da vel ikke være så farlig om jeg sniker meg til en litten titt overbeviste Fjærkvinne seg selv. Ingen behøver jo noengang å få greie på at jeg har rørt den.

Nysjerrigheten tok overhånd, og hun tok gravepinnen og kjørte den så hardt hun kunne ned i jorden like ved turnipsen.
Så bøyet og bendte hun alt hva hun orket. Hun tok tak i de grønne bladene på turnipsen og rykket til. Alt strevet til tross lot ikke turnipsen seg rikke.

Fjærkvinne var i ferde ved å gi opp da to traner landet vedsiden av henne.
<Med den spinkle pinnen der vil du aldri kunne rikke rota>sa den ene.
<La oss hjelpe deg> sa den andre. <Med våre spisse nebb skal vi snart få den løs for de> kaklet tranene i kor.

Fjærkvinne lot seg overtale til å la tranene hjelpe seg, hun hviste ikke at tranene var bitre fiender av stjernefolket.
En av de artigste tingene de hviste var å ødelegge Edderkopp mannen's stiger slik at stjernene som var på dem faldt ned mot jorden og ble drept.

Tranene gav seg til å hakke og grave med nebbene sine, og etter en stund løsnet turnipsen.
<Så, nå er jobben gjort, nå kan du se hva som ligger under den> sa tranene, og fløy vekk lykkelige over skaden de hadde klart å utrette.

Der den enorme turnipsen hadde stått i jorden var det nå et kjempe krater.
Fjærkvinne bøyde seg ned å myste ned i hullet. Langt langt der nede kunne hun skimte jorden.
Hun kunne se de endeløse præriene, elvene og fjellene.
Hun så mennene som jaktet på bison, og hun så kvinnene i skogen som plukket bær.
I leirene garvet kvinner skinn, og barna lekte mellom tipiene.
Røyken fra leier bålene steg opp til henne, og hun kunne høre sitt eget folks stemmer.
Fjærkvinne ble fyldt av hjemlengsel.

Ikke før natten kom sigende reiste Fjærkvinne seg.
Med sorgfyldt hjerte rullet hun turnipsen tilbake på plass, og festet den som best hun kunne før hun gav seg på hjemveien.

Når hun kom hjem ble Solen mistenksom over hennes skyldfulle og bedrøvede fjes.
Han krevde å få greie på hva som hadde skjedd, og han gav seg ikke før Fjærkvinne fortalte hva som hadde skjedd.
Solen ble fra seg av raseri.

<Jeg hviste det, jeg viste det.Intet godt kunne komme ut av et slikt ekteskap. Hun er og blir en dum jordkvinne.>
<Har jeg ikke altid sagt at jorfolket ikke er til å stole på, de er seg selv like hele gjengen, legger seg borti alt som er uten at det er deres sak en gang.>

Solen reiste seg, og sto over Fjærkvinne som sank bakover i frykt, mens han tordnet.
<Vel min jente, siden du lengter så fælt tilbake til jorden, er det like greit at du drar tilbake dit. Her kan du ikke være lenger.>

Morgenstjerne og Månen argumenterte med Solen, mens Fjærkvinne gråt sine bitre tårer av anger, men solen var ikke til å rikke.
Fjærkvinnen skulle ut av Stjernelandet på flekken, og hun fikk aldri lov til å vende tilbake heller.

Bedrøvet fulgte Morgenstjerne sin kone til Edderkopp mannen's stiger.
Han la Stjerne Gutten i hennes armer, og la en hvit kappe av bisonhud rundt dem.
Edderkopp mannen festet en sterk line til Fjærkvinne, før han lot henne og Stjerne Gutten falle ned fra stjernelandet.

Det var kvelden på prærien, og indianerne satt rundt bålene og slappet av etter den lange arbeidsdagen.
Plutselig pekte en liten gutt mot himmelen, og ropte < Se et stjerneskudd.>
Folket kunne se en lysende kule dale ned fra himmelen.

De sprang dit den lysende kulen landet, og der fandt de Fjærkvinne og hennes sønn.
Folket kjente henne straks igjen, og de mintes at hun var den jenta som hadde forsvunnet en dag da hun var ute for å samle ved.
De ledet henne hjem til sin far's tipi.

Selv om Fjærkvinne hadde kommet tilbake til sitt eget folk, var hun ikke lykkelig mer.
Hun lengtet konstant etter sin mann og sitt hjem i stjernelandet. Hver kveld klatret hun opp på fjellet, hvor hun ble sittende med sin sønn til Morgenstjernen kom til syne.
Hun lengtet så etter å snakke med sin mann, men han syntes så kald og fjærn at hun ikke turte si noe.

Til sist tok hun mot til seg og ropte opp mot himmelen.
Morgenstjerne, min kjære mann! Tilgi meg, jeg savner deg så, ta meg med tilbake.
Morgenstjernen så ned på henne, og svarte med sorgtung stemme, <for sent, for sent. Du var ulydig, du kan aldri vende tilbake.> Så fotsatte han på sin vandring over himmelen.

Fjærkvinne følte seg ensom og ulykkelig.
Hun ble stadig blekere og tynnere, til hun døde med sitt knuste hjerte.